KSS’ historie

Det hele begynte en høstdag i 1895. Den Norske Studentersangforening feiret 50-årsjubileum, og de tre medisinstudentene Elise Holmboe, Kristine Munch og Louise Isachsen var til stede under jubileumskonserten. De ble begeistret for musikken og fant ut at de ville stifte en egen sangforening for kvinnelige studenter. Korsang var en viktig del av studentlivet, og nå når kvinnene endelig hadde sluppet til på universitetet, var det sannelig på tide at de òg fikk sin sangforening. Slik gikk det til at Kvindelige Studenters Sangforening ble stiftet 8. desember, bare 13 år etter at universitetet hadde åpnet portene for kvinner.

De første årene skulle det likevel bli en utfordring å holde liv i koret. Tross alt var ikke tallet på kvinnelige studenter ennå særlig høyt, og mangelen på repertoar for kvinnekor var prekær. Men ved feiringen av 100-årsdagen for Universitetet i 1911 sto 107 hvitkledde kvinnelige studenter på scenen i Nationaltheateret ved framføringen av universitetskantaten Lyset. KSS var kommet for å bli, og satte seg nå høye mål for framtiden. De høye ambisjonene krevde stor innsatsvilje fra medlemmene i koret, ikke minst fra de som satt i styret. En av ildsjelene i mange år var Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor.

Mange av de aktivitetene og tilstelningene koret deltok på disse første tiårene har blitt tradisjoner som fortsatt blir holdt ved lag. Ved alle større markeringer ved universitetet hadde og har KSS sin naturlige plass. Koret var også til stede da kvinner skulle minnes og æres, som ved avdukingen av Camilla Collett-monumentet i 1911. Nå synger KSS til ære for Camilla Collett hver 17. mai i Slottsparken. I tillegg hadde koret egne konserter og reiste på turnéer og sangstevner både i inn- og utland. Slik er det fortsatt i dag, og KSS har de senere årene hevdet seg i flere internasjonale korkonkurranser.

Den største turnéopplevelsen koret har hatt var kanskje likevel Amerikaturnéen i 1948. 9. mars reiste 70 forventningsfulle sangsøstre over havet på en turné som skulle vare i hele tre måneder. Det hadde ikke vært noe problem å få medlemmene til å melde seg og legge alt annet til side. Nærmere 100 sangere hadde meldt seg på, så bare de beste fikk være med. De heldige kom nok heller aldri til å angre på turen; etter en konsert kunne de i en omtale lese følgende:

“It is the best choral singing we have heard, and we don’t expect to hear anything better, this side of heaven.”

Selv om slike sterke lovord ikke er daglig kost, har koret blitt æret med flere priser og utmerkelser opp gjennom årene. Gleden ved å skape musikk, og det å få dele musikken med andre, har vært drivkraften. Musikken har hele tiden stått i sentrum, mens nye sangersøstre har kommet og gått. Men for mange ble KSS en viktig del av livet, ikke bare i tiden man var aktiv sanger, men også etterpå. Varige vennskapsbånd har blitt knyttet både for medlemmer som bare var med en kort stund og for medlemmer som var med i flere tiår.

Ved 100-årsjubileumskonserten i 1995 sto det flere på scenen som hadde vært med i en kvinnealder. De hadde lagt ned utallige timer i koret med øving, synging, dugnadsarbeid og festing. Hva ville nå skje med koret når alle disse kvinnene velfortjent trakk inn årene? Hvordan skulle vi klare å rekruttere nye studenter, nå når det var så mange studentaktiviteter som slåss om studentenes gunst? Det viste seg dog tydelig at det var lite grunn til uro. KSS er i dag et stolt og gammelt kor med lange tradisjoner, samtidig som vi er ivrige og unge, og retter blikket framover mot nye mål og utfordringer.

Dirigenter: O.A. Grøndahl (1895–1905, 1910–1912), Alfred Ross (1905–1909), Per Winge (1912–1928), Emil Nielsen (1929–1935), Agnes Brevig (1935–1966), Ingeborg Kindem (1966–1978), Christian Killengren (1978–1992), Ivar Solberg (vikar 1990–1991), Ann Sæthre (1992–1997), Tor Morten Halvorsen (1997–2003), Brit Karin Wetteland (vikar 2006–2007), Anne Karin Sundal (2003–2008) og Marit Tøndel Bodsberg (2008–).